Ski‎ > ‎Aldersgrupper langrenn‎ > ‎Gamle Travere‎ > ‎

Mann mot mann i Havnabakken

lagt inn 7. des. 2011, 13:43 av Hans Olav Hamran
Havnajordet har kanskje den vakreste utsikten i Oslo, der en ser ut over byen og Bunnefjorden. Det er også et yndet sted for selvpining.

Det var Geir som introduserte foreldrene i Gamle Travere til Elghufs i Havnabakken. Vi var 15 voksne med staver som lærte teknikken før vi løp opp og ned.

Geir er en dyktig motivator det er lett å la seg rive med av. Utsagn som "Dette går nok litt fort for meg" og "Ingen fra Lyn var i nærheten av å komme helt opp" hadde en massiv virkning på oss litt enkle sjeler. Det var først når vi kom hjem at vi ante at han kanskje er sluere enn vi trodde.

Brede, Espen, Frode og jeg kjempet ti ganger om å komme først opp. De første dragene er vonde, men det er først etter det femte draget at du aner hva du er med på. Selv startet jeg hardt i hvert drag, for så å bli passert av Frode halvveis. Hver gang. Brede ble sterkere og sterkere. På det tiende og siste draget tok vi det helt ut. Jeg så ingen ting til Frode, så jeg trodde på seier. Da kom klakkingen på gangstien, og jeg knakk. Det skulle vise seg å være Brede. Brede kom først på siste og var dagens vinner. Men hvor var Frode? Frode hadde sprukket. Var det mulig? Mannen som troner på toppen av Quatro?

Selv var jeg så sliten at jeg ikke klarte å jogge tilbake til Kringsjå med damene. Kona måtte vente på meg der jeg kom gående. Espen hadde samme utfordring der han tok korteste vei hjem.

Frode, han var en slagen mann. Ryktene gikk om at han hver mandag var tilbake i Havnabakken for å gjennomføre ti drag alene. Dette måtte jeg teste ut. Etter litt teksting  på dagen kom det frem at han hadde klart å snike inn en times økt før julebordet. Vi tok begge tidlig kvelden på jobben, og 16:15 stod vi ferdig oppvarmet i bunnen av bakken. Begge med konas skistaver. Jeg hadde ett mål, gjenta suksessen med å ta Frode på siste draget.

Motsatt strategi fra forrige gang. Jeg lot Frode starte foran i hvert drag. Det går en liten sti opp bakken. Selv om forsåvidt hensikten er å påføre seg selv mest mulig smerte, blir det likevel til at du følger stien for å redusere belastningen. 

De første fire dragene er levlige. Ut bak Frode, raske tak i det kneika kommer slik at jeg ligger to skritt foran. Helt på toppen passeres gangstien med klakking fra piggene. Jeg ligger en meter foran, selv om bare Frode klarer å gjennomføre de siste 75 cm helt opp på veien. På vei ned kommer praten seinere og seinere i gang. Etter første drag kommenterte vi utsikten. Nabo Øystein kommer opp bakken i slips og dress etter drag nummer to. Jeg innser at dette må se litt rart ut. Etter tredje drag kommenterer Frode at "Dette var noe annet enn når jeg har gampet for meg selv". Jeg tar det som et svakhetstegn. Dette kan jeg klare. Etter femte draget sier vi ingenting på vei ned. Jeg forsøker bare å få ned maksimalt med oksygen.

Når vi i en intens hvit smerte kommer opp på det sjette sliter vi med å stå. Vi henger på stavene i ti sekunder før Frode sier "Seks". Det faktum at han fremdeles kunne telle høyt viser klar  styrke. Jeg bestemmer meg for å kuppe samtalen. Ned igjen og opp det syvende. Det er virkelig intenst. Jeg har virkelig ingenting igjen, men jeg gjør det likevel. Med det samme vi er oppe, helt likt, sier jeg det 

"Syv"

 Jeg vet det må psyke han helt ut. Jeg vet hva han tenker. På sitt trønderspråk banner han intenst inne i seg slik bare trøndere kan og tenker at i dag har han tapt.

Etter det åttende draget er jeg helt på høyden og gjør det igjen:

"Åtte"

Stille går vi ned. Jeg funderer på om det er lettest å slepe stavene ned eller om jeg skal bruke dem som støtte. Valgte det første.

På det niende skjer det. Jeg kjenner at kroppen svikter meg. Beina stivner og Frode er oppe to meter før meg. "Ni" kan ikke veie opp to meter. På vei ned vet jeg at jeg har tapt. Frode vet det også. I ettertid lurer jeg på hvorfor jeg ikke forsøkte taktikkendring som det å starte først, men der og da hadde jeg ikke de kreftene.

På det tiende sprekker jeg på kulen. Frode ser det og overtar alle kreftene jeg måtte ha igjen. Jeg er fem meter bak da Frode går av med seieren. Han tar meg i hånda for å gå på julebordet. Ingen av oss kommenterer hvem som vant. Han er vel snill, og jeg har ikke talens gave.

Jeg venter til Frode er ute av syne. Så går jeg hjem. To timer seinere føles det hele veldig bra. Lurer på om ikke jeg tok fem sekunder i Birken på den økta der.

Hans Olav
Comments