Ski‎ > ‎

Ultrabirkeløpet - vilt, vakkert og vått.... og litt langt

Før 2010 hadde jeg zoomet inn på 3 konkurranser av typen - "been there, done that". Grenaderen, Norseman og Ultrabirken. Jeg tapte i lotteriet, kom ikke med på Norseman og fikk derfor ta til takke med en fulldistanse triathlon i flate Danmark i stedet. I helgen gjennomførte jeg den siste av disse, Ultrabirken. For de som gidder å lese, følger min rapport nedenfor.

Jeg tok toget til Rena. Først til Hamar, så togbytte. En titt rundt i kupeen bekreftet at jeg var på rett vei. BMI-indeksen til medpassasjerene var heller laber, og med hule kinn og faste blikk stirret vi fremover på vei til Kartongbygda. Ca. 100 deltagere av 150 hadde guts til ikke å bare melde seg på, hvorav flesteparten valgte å ligge på madrass i gymsalen på Rena Barneskole. Konversasjonen var av typen: "Jeg syklet Birken for noen uker siden" "jeg også" - "jeg gleder meg til Oslo Marathon neste helg" "jeg også" - "har du deltatt i Norseman?" "bare 4 ganger" etc. etc. En samling med mennesker hvis fritidsproblemer var infinite. Å komme inn i gymsalen på Rena Barneskole, var som å komme hjem. 
 
Starten var i skolegården, og klokka 07:00 smalt skuddet. Det ble ingen rykking fra start akkurat, og det var et rolig og gemyttelig følge som la i vei mot skramstadsætra. 
 
Ultraløp er tolmodighetens kunst, og det er god tid til både å ta seg sammen eller slite seg ut. Uansett hvordan du starter et ultraløp så er det for fort, heter det. Når jeg har en rolig 3 timers joggetur i skauen hjemme, bruker jeg ca. 1 time per mil. Trodde derfor at dette var fullt overkommelig. Henrik Oftedal, som i år vant Norseman og er en virkelig god løper, brukte over 1 time per mil i fjor. Det burde jo få klokkene til å ringe. Det var noe der ute som vi nybegynnere ikke hadde sett og kjent før.
 
Passerte derfor Skramstad sammen med to personer som senere kom topp 10......
 
Så bar det rett ut i guds frie natur. Myr, snublestein, røtter og litt sti. Like vått som i Mjøsa, midtfjords. Hastigheten sank som en joggesko i hengemyr, og jeg forbannet min egen idrettssatsning i oppveksten. Slik jeg i andre konkurranser har ønsket at jeg dreiv med svømming eller langrenn i ungdommen, var det nå orienteringsløper en skulle ha vært. Det var et stort skille mellom dem og oss. En orienteringsløper lurer ikke på hvor han skal tråkke når han kommer til et myrhull, han bare løper gjennom. Vi andre lurer på om det er best å tråkke litt til siden og skrever derfor mer enn vi løper gjennom myra. Mine ferdigheter som alpinist kom som vanlig ikke til sin rett. Det gikk seint, utrolig seint. Jeg ble trøtt, utrolig trøtt.

Halveis krysset vi Åstaelva. Vassing i knehøyde sa arrangøren. Jeg vasset til over navlen, men er jo bare 180cm høy. Det kom en dame bak meg, hun var ikke 180 cm engang, og sekken blei derfor full av vann. Det var spent ei line over elva, og det satt folk i fluktstol og gliste på den andre sida og moret seg skrekkelig. Etter vadet fikk jeg skiftet sko og sokker. Akkurat det er en genistrek. Det var mulig å få lagt ut 3 dropp med personlige eiendeler på faste steder langs løypa. Hvis du er gira på dette løpet, husk å legg nye sokker og joggesko i sekken som skal til Åkersætra etter vadet over Åstaelva. Å få på seg tørre godsko var en nytelse så stor at Kristelig Folkeparti på 70 tallet garantert hadde fremmet et forslag om totalforbud.
 
Derifra bar det på nytt ut i myrlandskapet. Men fra Åsta og inn var det merkbart bedre stier, altså stier, og i myrene var det ofte plankebord å løpe på. Løp kanskje 1 mil til sammen på plank. Men det var som sagt veldig vått, og planken var delvis under vann og såpeglatt. Hadde et par Bambi, en dobbel Aksel, og var til tider riktig glad for at jeg etterhvert var blitt alene på fjellet. Det ble et par flaue trynings.
 
Terrenget steg opp mot Snørvillen, jeg så en kar foran meg, og fikk los. En fantastisk utsikt på toppen, så hele veien til Kenya. Jeg fikk mye cred med ultrabirken på startnummeret fra de lokale hytteeierne som var ute og luftet setteren. Etter å ha løpt til Sjusjøen fra Rena overstiger du tydeligvis det årlige turbehovet til de fleste settereierne på Sjusjøen. Ikke til bikkjene deres selvsagt, men mannfolka i tettsittende store kamuflasjejakker satt med sigaretten i munnen og ropte ut hvor tøff du var. "Ikke framme enda", svarte jeg litt brydd.

Som følge av en nødig tur ut i buskaset, tok jeg ikke igjen mannen jeg hadde sett ryggen til før matstasjonen på Sjusjøen. "Nå har vi bare birkebeinerløpet igjen", meldte jeg, og vi ble umiddelbart perlevenner. To slitne gubber, som blytung myr og lyng hadde pumpet tomme for krefter, hadde felles målsetning om å løpe birkebeinerløpet på bein som med letthet kunne fått John Cleese til å trekke på smilebåndet. "Kona mi mener at det er idiotisk av meg å løpe Oslo Marathon neste helg". "Det gjør kona mi også" "Skal du bli med på Bislett 24timers?" "Vet ikke, krasjer med oppladningen til Firenze marathon i slutten av November"  Det var som å ha samtaler med seg selv, og farten økte igjen til 1 time per mil. Vi tok igjen de siste birkebeinerløperne, og gasset oss på matstasjonene nedover lia. Jeg drakk litt Powerade og måtte ut i buskene igjen. Den drikken burde vært forbudt. Når vi kom til skiltet som sa "10 km to finish", løp jeg bort og kysset det. Kødder ikke, jeg har skjelden sett noe så vakkert som det skiltet.

Så kom skiltene på rekke og rad. Noen hadde valgt å sette disse langt fra hverandre, og det ble lange kilometre. Men etterhvert kom lyden fra speakeren fra målområdet gjennom granskauen. Vakkert. Jeg løp fra min nye kamerat. Hyggelig fyr, men dette var tross alt en konkurranse, og jeg stupte nedover mot Olympiaparken. Fantastisk folkeliv. Out of the blue kom det en ultrabirker forbi meg rett før oppløpet. "Det er ikke slutt enda", sa han. Men det var det. Måtte la ham slå meg med 20 sekunder, jeg hadde ikke mer igjen å gi.
 
Speakeren tok imot alle ultrabirkere som helter. Ikke sikker på om vi var det, men vi fortjente tomatsuppa og klemmen fra kona etter målgang. 
 
Nå sitter jeg hjemme og oppsummerer det hele, og vurderer rangering av de tre store trimmålene jeg har nådd i 2010. I mangel av objektiv metodikk, velger jeg å rangere dem etter lykkefølelse ved målgang. I den fremstillingen kommer ironman desidert øverst, med Grenaderen og Ultrabirken på delt 2. plass. Begge de sistnevnte er overkommelige for folk med stort treningsbehag, menneskene og miljøet du treffer er "ekte vare", og konkurransene kan derfor anbefales på det varmeste, kaldeste og våteste.

Comments